Leif Wikøren Nilsen; homepage

..min troshistorie..

Jeg heter Leif Wikøren Nilsen. Jeg ble født i Flekkefjord den 15. desember 1972. Jeg er den mellomste i en søskenflokk på 3. Vi bodde det første halve året av mitt liv på Knaben. Der ble jeg også døpt den 16. juni 1973. Vi bodde så noen år i Flekkefjord før turen gikk til Hidra. Der bodde vi først på Lega, så på Fritun før huset på Eie stod ferdig og vi flyttet inn der.

Det var en liten gjeng med barn på Eie. En gang i mellom dro vi til Reistad og var med på barne/misjonsforening hos Sigrid Reistad. Det var gøy - for vi lagde masse rart som ble loddet ut på en årlig basar. På foreningen var fast med litt mat og en liten andakt. Jeg husker at vi fikk høre fra misjonsmarka og hvordan mennesker fikk det bedre når de ble kristne.

Jeg var også litt med på søndagsskolen på Hidra. Men jeg var ikke så flink til å møte opp. Når en gang en av de eldre gjorde narr av meg og pekte på hvor lite jeg gikk på søndagskolen, fant jeg ut at jeg ikke ville gå der mer.

I 1984 var faren min engasjert gjennom jobben sin i et NORAD prosjekt i Yunnan-provinsen i Kina. I den forbindelse fikk familien hans komme på besøk i én måned. Der var vi, og jeg har hatt en betydelig interesse for Kina i etterkant.

Etter hvert ble jeg godt kjent med Håvard og Kjetil Stø. De betydde mye for meg i løpet av oppveksten min. Vi har hatt mye moro med kjemisett, fisketurer, elektronikksett, nærradio-tendenser og mye mer.

Etter hvert begynte jeg å gå på Yngres, men det var enda mer slik at det var for å ha noe å gjøre.

På ungdomsskolen var det en gang en kar i klassen min som påstod at jeg var kristen. Jeg ble overrasket over spørsmålet, fordi jeg ikke hadde tatt noe standpunkt til det enda. Derfor spurte jeg ham "hvorfor det?" "Jo," sa han, "fordi du verken røyker, drikker eller fester.." Sant nok. Jeg røyker ikke. Jeg drikker ikke. Og jeg fester ikke. Men; det var ikke sånn jeg hadde forstått at man ble en kristen - at andre påstod at man var det. Dessuten mente jeg at kristne hadde det kjedelig og vondt (dårlige sitteplasser) når de er i kjerka og hører på lange og uforståelige prekener. Derfor skjøv jeg tanken fra meg der og da - nei jeg var ikke noen kristen.

En annen gang på ungdomsskolen kom ei jente bort til meg og spurte om jeg var kristen. Jeg husker ikke hva jeg svarte, men selve spørsmålet satte seg i meg. Enda en gang lurte noen på om jeg var en kristen eller ikke, og jeg begynte å lure på det selv - innerst inne i meg. Til nå hadde jeg forstått at kristendommen angår livet og døden - og jeg kjente at jeg snart måtte ta et selvstendig standpunkt - for ønsket jeg å følge Jesus eller ikke? og om jeg døde i morgen, ville jeg blitt frelst da?

Håvard Stø spurte meg en gang om å bli med på påskeleir i Klippen pinsemenighet i Stavanger. Jeg ble med. Egil Svartdal var hovedtaler og gjennom den forkynnelsen han stod for, ble evangeliet levende for meg. Plutselig var ikke det å være kristen å sitte på harde benker og høre merkelige ord. For nå gjaldt evangeliet meg. Jesus, han døde for meg. Og han hadde stått opp igjen og demonstrert at Bibelens Ord virkelig er sant. Og Jesus var der nettopp for meg. Vissheten om at det var verdt å være en kristen, ja, at det var livsviktig for evigheten å følge Jesus, gjorde at jeg der og da bestemte meg: "Jesus, jeg vil være din!"

Etter møtet med Jesus, ble jeg med i en bibelgruppe på Hidra. Ekteparet Hilde og Johan-Kåre åpnet hjemmet sitt og gav mye tid til oss "ungdommen". Det setter jeg umåtelig pris på. Jeg vet at jeg kunne være kvervelerende og antakelig trøttende for de andre, gjennom lange diskusjoner over små Bibelvers. Men når jeg ser tilbake på den tiden - så ser jeg at jeg hadde behov for å stille spørsmål. Det gjaldt ikke å bli enig med de andre, men om å sette ord på; og å se hvor sterke og holdbare forskjellige bibelord virkelig var.

I tillegg til Bibelgruppa forsatte Yngres. Jeg ble etter hvert med som leder. Det var godt å kunne gjøre noe i Guds rike. En gang var Ronald Mong taler der. Han hadde vært Madagaskar misjonær for NMS. Gjennom det han fortalte og det han forkynte opplevde jeg et kall til å reise ut for å være menneskefisker. Kirkesituasjonen i Norge virket rotete og håpløs, og dessuten bør vel en fisker dra dit der det er fisk å få! Håpet var først å reise ut som data-ingeniør siden jeg var flinkest med mattematikk, fysikk, kjemi og data, men Gud hadde andre planer..

Da jeg begynte på videregående, var det en hel gjeng med kristne ungdommer på Hidra. Vi var veldig forskjellige, men hadde alle et behov for å være sammen. Loftet på bedehuset i Kirkehavn ble oppusset gjennom Hidra menighetsråd; og på det loftet startet vi en Nattcafé. I tillegg startet vi et kor: "HUK" - "Hidra Ungdoms Kor". Og etter hvert begynte jeg å være leder på barne- og ungdomsleirer på Fjelltun leirsted. Jeg gikk på mange møter på bedehusene rundt om. Jeg hørte på mange forskjellige predikanter. Møter, Yngres, Nattcafé, bibelgruppe, HUK og kirkegang gav meg "mat for sjelen". Det som jeg tidligere hadde opplevd som uforståelig, ble viktig og relevant for meg. Jeg kjente meg hjemme med god og grundig forkynnelse. Jeg kjente meg ikke hjemme innenfor karismatiske bevegelser.

På videregående ble jeg Credo-Russ. Vi hadde et prosjekt med Bibler til Madagaskar. Det var på den tiden at jeg traff Gunn Tone, hun som jeg i dag er gift med. Jeg var kasserer i russetiden (en ting jeg ikke skal bli igjen!). På turné-weekend fikk jeg prøve meg som predikant. Det var litt merkelig, men det fungerte nå. Tanken på å gå på MHS i Stavanger kom for meg siden vi hadde det prosjektet vi hadde, men det ble ikke noe av det enda..

Jeg satset nemlig på å komme inn på NTH i Trondhjeim for å lese mattematikk, fysikk eller kjemi. Men jeg hadde for store forhåpninger. Jeg kom akkurat ikke inn. I desperasjon gikk jeg derfor i Oslo i et halvt år som privatist på Bjørknes. Etter det var jeg i millitæret. Jeg var sjåfør ved Jåttånuten i Stavanger. En gang kjørte jeg på en offiser for feltprestene. Han spurte meg hvem jeg var og hva jeg tenkte å gjøre etter millitærtjenesten. Han anbefalte meg å søke MHS. Mens jeg enda var i millitæret, fortsatte jeg å være med på bibelgrupper, og så var jeg på et og annet møte, men mye ble det ikke.

Etter millitæret jobbet jeg et halvt år ved Andersens Mekaniske Verksted utenfor Flekkefjord. Der traff jeg blant annet Larry. Han tilhører en brødremenighet. Han utfordret mange sider ved troen min. Jeg søkte på NTNU (tigligere NTH) igjen - og på MHS. Kravene på NTNU hadde steget akkurat like mye som jeg hadde fått ekstra poeng. Men jeg kom inn på MHS. Det så jeg på som en Guds ledelse. Jeg var nå bestemt på å bli misjonær.

Jeg ble mer med i leirarbeidet på Fjelltun. Det var gøy. Jeg ble kjent med mange nye. Særlig Aslaug og Alf-Inge, Geir Inge og Marianne, Einar og Elisabeth og Solveig og Håkon. Gjennom alt arbeidet der, har jeg blitt spesielt glad i leirstedet - og sånn håper jeg at det forblir. Jeg ble medlem av NMS' Barne- og Ungdomskomité for Dalane og Flekkefjord område av NMS. Der har jeg vart medlem, sektretær og leder. I kraft av vervet mitt der, har jeg vært med i Fjelltunstyret og Områdestyret/Områdeutvalget. Og så ble jeg også engasjert i NMS' BUR for Stavanger krets/Stavanger region (medlem, nestleder og leder) og i kraft av det vervet har jeg vært med i Kretsstyret/Regionstyret.

I løpet av studietiden, var i jeg i 1996 prestevikar i Tana, i 1997 i Aure (rett etter at jeg giftet meg) og i 1998 i Karasjok og på Smøla. Gjennom prestevikariatene fikk jeg oppleve at det ikke bare er ute i den store verden at man trenger menneskefiskere. Jeg forlot min oppfatning av kirken som "uoversiktlig" og "håpløs" og det å arbeide som prest i Norge, ble aktuellt.

Jeg hadde misjonspraksis i utlandet på NMS' misjonsstasjon i Porto National i Brasil der Evy og Arild Nyvoll var misjonærer. Jeg hadde institusjonspraksis på SiR. Og jeg hadde menighetspraksis i Hundvåg menighet utenfor Stavanger. Jeg skrev oppgave i misjonsteologi om Kina ("Treselvprinsippet i den kinesiske kirke: En undersøkelse av treselvprinsippets betydning i den protestantiske kirkes historie i etterkrigstidens Kina – noen hovedlinjer").

Selv om jeg ikke i utgangspunktet er den som liker "lesefag", gikk studiet til slutt mot slutten. Jeg har samlet meg mye studiegjeld og tanken på å være misjonær virer nå nifs og for vågal i forhold til den livssituasjon jeg og Gunn Tone er i. Derfor ligger tanken på å bli misjonær stille. Jeg er nå mer interesert i å samle meg erfaring - og en tryggere økonomisk basis - her i Norge før det -eventuelt- blir aktuellt med utreise.

Jeg og to kammerater fra studiet, Esa Pekka Luukkala og Terje Nyvoll Todnem, lekte mot slutten av studietiden med tanken på å reise til Finnmark og få en god start på prestekariæren vår. Jeg søkte i jan/feb 2001 på stillingen i Tana og Nesseby prestegjeld og fikk den. Før jeg kom hit, var jeg ett halvt år i Jæren og Dalane prosti i Stavanger Bispedømme. I løpet av tiden i Tana og Nesseby fullførte vi en adopsjon, og fikk omsider en sønn i huset; Daniel. Etter 3 år i Tana og Nesseby, ble jeg oppfordret til å søke på kapellan I stillingen i nabomenigheten, Vadsø. Jeg tiltrådte i Vadsø i 2004. Fra 2006 har jeg innehatt soknepreststillingen der.

Selv om jeg ikke kan spå i framtiden har jeg tiden regnet med at jeg ikke kom til å bli pensjonist i Finnmark. Et mulig veiskille har jeg sett for meg før Daniel begynner på skole. Ett annet moment har vært at skal vi først flytte, så har ønsket vært å flytte hjemover; ikke bare i retning av; men helt hjem (dvs i området fra Stavanger til Kristiansand). Det skal ikke stikkes under en stol at tiden i Finnmark har innebært en viss hjemlengsel. Det er flott natur her og mulighetene er mange. Det er mulig å fiske på fjorden, det er mulig å plukke så mye multer en vil, det er mulig å gå på ski hvor en vil, det er mulig å plukke krøkebær til den store gullmedaljen og det er mulig å gjøre mye mer enn som så også. Og Vadsø har vi blitt glade i.

I 2007 ble det en stilling ledig i Bjerkreim. Jeg søkte og fikk stillingen og tiltrådte den i 2008. Det var vemodig å forlate Finnmark. Noen enormt gode venner er nå langt borte. Ivar - "trubadur og Kirkens nødhjelp personlig" og Sofie, familien Stein Ovesen og Peder med familie: savnet kjennes dypt nede i hjerterota. Samtidig er det deilig å være "hjemme". Det er lenge siden vi har hatt mulighet til å være så sosiale som vi er nå. Og livet går seg til: rutinene i denne menigheten kommer på plass, Daniel har begynt i ny barnehage og Gunn Tone fått seg ny jobb.

Tiden som prest, har gitt meg mye. Jeg har erfart både medgang og motgang og jeg har modnet som prest. Jeg kjenner at min viktigste oppgave er å forsøke å inkludere alle som kommer i kirka. La de gamle få sitt. La de unge trives. La alle nasjonaliteter og etnisiteter få komme til sin rett. La nye krefter få "prøve" seg. Det er ikke alltid resultatet det kommer an på. Krefter som "vil" noe i menigheten er bra!

Tiden som familiefar, har også gitt meg mye. Jeg erfarer at livsfasene betyr mye for hva man har mulighet til å fordype seg i temaer, hvor godt en god rutinene faktisk kan være i en hektisk hverdag, og perspektivet på hvordan man møter og forstår det kristne budskapet.

Ja, det var historien min så langt..